Det er stille i bloggeverdenen

Lenge siden jeg har skrevet her nå. Men dagene er så fine, de innbyr ikke til blogging. I dag ble jeg vekket av solen klokken 6, og det blir nok en sommerdag. Sol og varme gjør godt! På denne tiden av året er naturen som vakrest, grønnfargene i vegetasjonen er klarere enn ellers i året, alle blomster som dukker opp i hagene, har de skjønneste farger. Vi ser dem vel på en spesiell måte etter måneder med grå omgivelser.

 

I dag har jeg funnet fram et albumbilde av meg selv og min storebror. Fikk bare lyst til å vise det fram til mine bloggvenner.

 Ønsker alle en fin dag!

om epler

Det blir påstått at dette epletreet er blitt til fordi jeg eller min bror spyttet eplekjerner her da vi var barn. Det er godt mulig.

I dag fikk jeg så vanvittig lyst på et eple. Jeg har ikke spist epler på flere år p.g.a allergi. Jeg er pollenallergiker, og når en reagerer på bjerkepollen, er det ganske vanlig at en også reagerer på epler. Det kalles kryssallergi. Kroppen misforstår altså påvirkningene, og det gir seg utslag i kløe og opphovning i munnen, noen ganger astmatisk anfall. Det er veldig ubehagelig
I dag tok jeg sjansen. Jeg skrellet eplet, delte det i båter og spiste opp hver smitt og smule. Alle mennesker har et tak for hvor mye de tåler av påvirkninger, og fordi det var årevis siden sist, gikk det bra.  Allergier er rare greier, man kan veksle mellom å tåle og ikke tåle. Det spørs på summen av påvirkningsstoffer i øyeblikket. Nå hadde jeg tydeligvis litt å gå på. Gjett om det smakte!!!

Jeg fant henne ved Mjøsas bredder...
så ensom i strandkanten

Romsdalskysten

Ved Farstadsanden begynner Kyststien. Den smyger seg  av sted

gjennom et utrolig vakkert landskap som har  alle slags blåtoner.

Ved Hustadvika får en oppleve VÆR.

Her kruser bølgene innover den store sandstranda.

I fjæresteinene ved hytta er sjøen urolig før Stiv Kuling.

"Lille" Lettmatrosen fikk være med på fisketur. 

Vi hadde en utrolig fin uke ved Romsdalskysten denne gangen.

Sol fra dag en. Men siste natta blåste vi omtrent bort.

Og da vi skulle laste ut i bilen siste dagen, ble vi

dyvåte på veien ned trappa...

øyeblikk

Fargene var praktfulle
der ute ved kysten.

Nå blåser det opp...

alt er annerledes
jeg er også annerledes
opplevelsene er sterkere
som om øyeblikket ikke kan vare

øyeblikk varer ikke
det er der for å gjemmes
til å tas fram igjen senere
når de behøves

sjøhuset

stillheten i meg

tidlig om morgenen
er et landskap i blå toner

jeg dypper penselen i rødt
som fargen på sjøhuset
slik det var da det var nytt

jeg er det malingsslitte sjøhuset
som stormen sliter i

sannheten velger grått
men jeg blander inn
blå og røde toner

ropet

Noen ropte navnet mitt. Skarpt og redd, lød det. Jeg visste ikke hvor ropet kom fra, eller hvor den var som ropte, men det lød helt virkelig. Jeg satt i bilen, jeg hadde duppet av et øyeblikk, men det gjorde ingen ting, for jeg var bare passasjer.
Jeg aner ikke om det var før eller etter ropet at jeg opplevde så sterke naturbilder. Vi var på vei oppover Gudbrandsdalen, vi nærmet oss Otta. Naturen var vakker i en blek vårsol. Med ett, ble jeg slått av skjønnheten. Alt var som et maleri.
Fjellene strakte seg mot alle blåner. Øverst hvilte fjellet som var dekket av en hette av kritthvit og ren snø. Tenk om jeg ikke skulle se dette mer…
Jeg hadde fått en påminnelse for noen dager siden.  
Men jeg ville ikke tenke tanken videre. I stedet sugde jeg øyeblikket til meg og bare nøt det. Så lukket jeg bildet inn. Det kunne jo hende at jeg fikk bruk for å ta det fram en dag… Det kunne jo hende…